torsdag 12. juli 2012

Et hundeliv


Jeg vil påstå at jeg har verdens fineste hund. Vel, hun var i hvert fall det. For en måneds tid siden var dette hva jeg våknet opp til, og jeg merker allerede at dette innlegget blir fylt med klisjeer og kjærlighetserklæringer. Er det så rart når hun ser ut som en engel med vingene plassert på hodet?


Uansett, her kommer historien om Dixie:

Tilbake i mai var det nasjonaldag i Norge. På nasjonaldagen var hodet for slitent etter nattens rangel, så vi tilbragte istedet dagen innendørs for å se på House. Den 19. mai derimot, da feiret vi nasjonaldag. Jeg er for glad i meg selv til ikke å legge ut et bilde av undertegnede, så jeg kjenner trangen etter å vise fram min alternative 17. mai-stas.


Vi følte oss begge veldig staselige, så et staselig bilde i Torshovparken var nesten påbudt.


Så badet vi litt, siden man selvsagt ikke kan unngå å bade når det tross alt er 19. mai. Det blir litt som å ikke spise is den 17. Dixie ble litt gretten for at jeg ikke hadde så lyst til å bade og forsøkte å ta bomba for å lokke meg ut i vannet. Jeg forklarte henne at jeg ikke trengte å bade selv om jeg hadde kledd meg ut som Pinky i Kaptein Sabeltann, noe hun omsider så som et godt argument.


Helt til hun ikke klarte å dy seg for å prøve igjen og forsøkte å bruke tissemannen til fontenegutten som agn for å få meg uti, igjen uten hell.


Som straff for badepresset, passet jeg på å ikke tørke henne godt bak ørene. Neida, det var et uhell. Lover. Når alle sier at du skal vaske deg godt bak ørene, nevner ingen at du også må tørke deg godt. Det resulterte kort fortalt i et sirkus av våteksem på halve nakken hennes, noe jeg helst ikke vil publisere noe bilde av i frykt for å fremkalle brekninger. Hun har i hvert fall sett bedre tider og brukte sine våkne timer på å forsåvidt bare ha det forferdelig. Moralen er altså: Tørk deg alltid godt bak ørene.


Men så ble hun da omsider frisk fra dette monsteret, og hadde det relativt ok en ukes tid. Så våknet jeg en morgen av at hun hadde tisset på alle gulvflater hun kunne finne. Jeg tenkte med en gang at hevnens time for badenekten min endelig var kommet, og endte opp med i hvert fall å bade hendene i såpe og vann for å prøve å tilfredsstille henne. Det tok ikke lange tiden før uhellet gjentok seg, så jeg så det som greit å kontakte noen for ekspertråd.

Heldigvis er kusinen min et av menneskene man da kan kontakte. En dyrlegetime og 100 tissepauser senere ble det fastslått at hun måtte fjerne kvinndommen sin neste morgen. Jeg fikk et par tissetepper som hjelpemidler for natten som skulle komme, og tenkte at denne natten måtte bli lekende lett i forhold til natta som var.


Jeg tok feil. Siden hun tross alt har flink pike-syndromet og er opplært til ikke å tisse på tepper, plasserte hun baken alle andre steder enn på tisseteppene, selv om jeg av all kraft forsøkte å vise henne at det var i orden å tisse på dem.


Uansett. Noen timer senere på dagen var jeg redd for at hunden min var død, i og med at jeg måtte ta imot en forvokst juleskinke.


Hun følte seg ikke riktig høy i hatten selv heller, selv om jeg vil si hatten er ganske moteriktig.


Da hun omsider ble puttet i sykehusfrakken, ble hun litt piggere et sekund, før hun innså at remmene på ryggen ikke var bærehanker. Det ble i det minste litt mer kult å gå turene ved inngangspartiet da stamgjestene på Stamboul ville kose med pasient framfor å spise hårete juleskinke, så vi landet på at det var litt ok allikevel, selv om hun måtte gå selv framfor å bli båret.


Jeg innser nå at den eneste som egentlig vil ha glede av dette innlegget er meg selv, og kanskje de snille vennene våre i Nordberg Dyreklinikk, aka, kusine og dyrlege.

Nå i juli er i hvert fall pasienten en livmor fattigere, noen kilo tyngre, men desto lykkeligere for aldri mer å ha mensen. Skulle ønske jeg aldri mer trengte å få mensen. Kan ikke jeg også få en sånn operasjon?

Ingen kommentarer: